Våre livs elskede

Noen mennesker synes forutbestemt at vi skal møte. De endrer oss gjennomgripende på ulike måter, de setter spor i oss som aldri blir borte. Vi oppfatter øyeblikkelig deres frekvens, og knytter evige bånd enten vi vil det eller ei.

Iblandt blir vi forlatt, mister til døden eller til omveier i livet. Men de blir værende i oss, ved oss, og vi kan ikke rømme. Vi kan ikke glemme. De minner oss i musikk, i natur, i stillhet og støy. De forlater oss aldri på riktig. En uholdelig sorg og et evig savn, bare sakte bleket av tiden.

I de nyfødte øyners uendelige visdom kan vi lese om alt dette. Hvordan de søkte oss opp i lengsel, for å gi videre, for å dele denne sjebne. Balansen mellom aksept og fortvilelse, et steg videre, og et til-år etter år, dag for dag, sekund for sekund.

En slekt med elskende som ramlet ifra hverandre, fortapet seg i verden og seg selv. Men i ditt øye ser jeg meg selv, like vakker som du. Beruset av overmot og trass ramler jeg i mitt eget syndefall. Som det ene mennesket etter det andre. Skal jeg aldri lære...

Å slippe fri, en etter en. Jobbe, vokse og utvikle det indre lys. Ibland gjennom mørke. Iblandt renset i regnbuen.Bare en åpen hånd kan ta imot, så hvorfor så mange knyttede hender? En dag vil du kunne hvile din panne mot din elskede for evig. I mellomtiden kan du elske hele verden. Alt befinner seg der du er.