Enslige mødre vs. fedre

En oppsummering av generelle holdninger i befolkningen er at enslige mødre er late lurendreiere, mens enslige fedre er ansvarsfulle og flinke. Nå finnes det mange fler enslige mødre, da både rettsvesenets praksis og allminnelig skikk og bruk har vært at mor overtar hovedansvaret ved samlivsbrudd. Sannsynligheten for at vi vil finne fler "udugelige" enslige mødre enn fedre er derfor stor, men det har kanskje også noe med hva folk ser etter og dermed lettere finner.

De fleste enslige mødre er ikke "hevngjerrige sure kjerringer med dårlig utdannelse og økonomi", men kvinner som står på dobbelt opp for å få ting å funke bra, og stort sett greier det fint. Det finnes nok enslige fedre som ikke er så flinke. Men jeg trur enslige fedre generellt sett vil møte større velvillighet i omgivelsene for hjelp og støtte til ulike ting enn enslige kvinner. Fra mødre, søstre og venninner. Enslige mødre får også endel hjelp selvsagt, men enslige mødre er forventet til at de skal klare alt selv, ihvertfall i forhold til barnet.

Mange menn sier at de helst ikke vil finne seg en enslig mor som partner, mens kvinner kanskje mer heller tenker at det vil være litt søtt?

At barna til disse kvinnene skal føle seg mindre verdt pga. at de har vokst opp hos en mor er egentelig helt uholdbart, for det er jo det som blir ytterste konsekvens med slike holdninger. Her har vi en jobb å gjøre i forhold til oss selv og omgivelsene. Når kommer første hyllningstale til den enslige forsørgeren?