En natt i livet

Jeg var kommet til veis ende. Der sto min date og ventet, med kappsekken full av nistemjød ,fiskestang på skuldra, og aftensolen i øynene. Hånd i hånd gikk vi ned i fjæra, og vandret videre utover.

Hunddagene hadde satt sin lukt på det dovne havet. Steinkolossene fra siste store sneras hadde funnet seg fint tilrette, og blanke maneter lå og hvilte seg i grusen. Havet hadde spist seg kanaler inn i den nedramlede fjellsiden, og man kunne skimte de underjordiske i de dype skyggene inni der.

Et ørnepar hadde flyvetrening med sin håpefulle, ungen seilte etter moren, flakset rolig, fannt seg en oppadgående luftstrøm, og la seg elegant på seiling. Vi måtte sitte lenge å se, stillheten ble bare brudt av et stille sus fra havet, og ørnefars oppmuntringer i ny og ne. Plutselig forsvannt de ned i skogen og vi hørte et høgt skrik, kanske var det en revunge som ble tatt.

Bålrøyken viftet vekk en og annen enslig mygg, den voksne guttungen klattret i trær og reiv ned døde grener etterhvert som den lyse natten passerte forbi. Solen lå varm og stille. Bare småseien bet på kroken, og fikk erfaring med catch and release. Jeg trur han likte det, han sprellet lystig i overflaten av sitt element når han ble sluppet fri. Nisene prustet utenfor, og lagde fine bølger i overflaten.

Det var ikke enkelt å trekke seg tilbake fra dette paradiset, men man må jo. Vi gikk oppover bakken og til det helbredende stedet, der sommerfjøsen står skakk men med et gulv som er uten lyte. Noen kanner bensin i en utebod. Frodige brennesler som duftet himmelsk, en alv bød meg å spise disse blomster, de sved litt på fingertuppene men var milde for munnen.

Stien som engang hadde kunnet bære en traktor, lå nå rufflete og skeiv, og pyntet med glinsende sauepærler. En skog bak strømgjerdet måtte forskes på, etter å ha blitt løftet over landet jeg i en bregneskog, skyggefull og dyp. Etter å ha kjempet seg igjennom kom vi til hyttestedet, men bare et gammelt bildekk og en rest av svart blikktak lå igen. Det hadde nok gått et halvt liv, kanskje mer, og naturen holdt på å sjule alle spor.

Et flere hundre år gammelt tre sto og voktet på plassen, det var et hellig tre, med stor personlighet. En riktig hyggelig bekjentskap å gjøre seg i en gryning som dette. Men hans dager var talte, han visste det selv, han hadde store knuter og sprekker og bare de andres hensyn fikk han til å ikke velte over.

Vi måtte gå for vi forstyrret, men gav den siste skvett med niste til offer.
Så var vi snart tilbake, i den vanlige virkelighetens kvasse dur. Påfyllt av ro og ubetinget glede. Godkveld og godmorgen min elskede, til neste år kanhende møtes vi igjen.

Snill pike syndromet

Vi trenger snille piker, de gjør mange bra ting for andre og for verden. Men det kan gå for langt. De kan utslette seg selv og egne behov, og reduseres til å bare bli utnyttet av andre.

Å oppfylle alle forventninger, helst uten å tiltrekke seg oppmerksomhet og annerkjennelse, er å være i en slags offerrolle. De gjør at andre står i gjeld, ved å alltid være snill og hjelpsom har de noe å gå på. Andre kan ikke anklage og kritisere, for den snille og perfekte piken gjør aldri noe galt...

Men er det virkelig så bra? Den snille piken er dårlig på grensesetting, påtar seg skyld og ansvar for hvordan alle ting er. Istedenfor å følge egne behov og ideer med engasjement oppfyller hun andres forventninger. Siden den ekte interessen og overbevisningen mangler, blir det gjerne halvhjertet.

Ved å være flinke kan man oppnå betinget kjærlighet; "jeg elsker deg fordi du er flink..." Men da er man jo bare et redskap. Man bør bli elsket fordi man er den man er, ikke for det man gjør.

Å bare være en redskap, et viljeløst offer uten grenser, kan gjøre at andre påføres skade også. Såkallt medavhengighet, tilrettelegging av skadelig atferd som rusmissbruk og eller vold, er resultatet i ytterste konsekvens. Grensesetting mot andre kan være vanskelig og krever mot og styrke, og koster kanskje mer enn å bare jatte med eller dekke over. Men det er egentelig ikke snillt, hverken mot seg selv eller andre, å ikke være tydelig og klar på hva man mener.

Snille piker bør slutte å være offer, utfordre seg selv på å bli mer rebelsk, våge å gjøre galt, rampete, uventede ting. Istedenfor å dynge seg selv ned i selvmedlidenhet og frykt bør de reise seg opp i ekte engasjement, være ærlige mot seg selv og egne behov, stå for det de tror på.

Snille piker er ønskede i samfunnet, usynlige marionetter for mennesker med mer eller mindre kyniske behov. Men de er mindre gunstige for utvikling av gode familieforhold, frigjøring og bevisstgjøring av mennesker. De offrer seg selv for en dårlig sak, i frykt for å ikke bli godtatt, for å gjøre feil, for å ta konsekvenser. Men det er alltid konsekvenser. Det er bedre å ta tak i det man trur vil hjelpe, selv om det kan koste en konflikt eller to, enn å bare være lydige mot andres krav og tanker.

Så si NEI uten frykt eller dårlig samvittighet! Man har først og fremst et ansvar for seg selv, og ved å ta det ansvaret kan man gjøre forskjell i verden. Våg å stå for deg selv og dine meninger, for dine handlinger. Tenk selv!