En natt i livet

Jeg var kommet til veis ende. Der sto min date og ventet, med kappsekken full av nistemjød ,fiskestang på skuldra, og aftensolen i øynene. Hånd i hånd gikk vi ned i fjæra, og vandret videre utover.

Hunddagene hadde satt sin lukt på det dovne havet. Steinkolossene fra siste store sneras hadde funnet seg fint tilrette, og blanke maneter lå og hvilte seg i grusen. Havet hadde spist seg kanaler inn i den nedramlede fjellsiden, og man kunne skimte de underjordiske i de dype skyggene inni der.

Et ørnepar hadde flyvetrening med sin håpefulle, ungen seilte etter moren, flakset rolig, fannt seg en oppadgående luftstrøm, og la seg elegant på seiling. Vi måtte sitte lenge å se, stillheten ble bare brudt av et stille sus fra havet, og ørnefars oppmuntringer i ny og ne. Plutselig forsvannt de ned i skogen og vi hørte et høgt skrik, kanske var det en revunge som ble tatt.

Bålrøyken viftet vekk en og annen enslig mygg, den voksne guttungen klattret i trær og reiv ned døde grener etterhvert som den lyse natten passerte forbi. Solen lå varm og stille. Bare småseien bet på kroken, og fikk erfaring med catch and release. Jeg trur han likte det, han sprellet lystig i overflaten av sitt element når han ble sluppet fri. Nisene prustet utenfor, og lagde fine bølger i overflaten.

Det var ikke enkelt å trekke seg tilbake fra dette paradiset, men man må jo. Vi gikk oppover bakken og til det helbredende stedet, der sommerfjøsen står skakk men med et gulv som er uten lyte. Noen kanner bensin i en utebod. Frodige brennesler som duftet himmelsk, en alv bød meg å spise disse blomster, de sved litt på fingertuppene men var milde for munnen.

Stien som engang hadde kunnet bære en traktor, lå nå rufflete og skeiv, og pyntet med glinsende sauepærler. En skog bak strømgjerdet måtte forskes på, etter å ha blitt løftet over landet jeg i en bregneskog, skyggefull og dyp. Etter å ha kjempet seg igjennom kom vi til hyttestedet, men bare et gammelt bildekk og en rest av svart blikktak lå igen. Det hadde nok gått et halvt liv, kanskje mer, og naturen holdt på å sjule alle spor.

Et flere hundre år gammelt tre sto og voktet på plassen, det var et hellig tre, med stor personlighet. En riktig hyggelig bekjentskap å gjøre seg i en gryning som dette. Men hans dager var talte, han visste det selv, han hadde store knuter og sprekker og bare de andres hensyn fikk han til å ikke velte over.

Vi måtte gå for vi forstyrret, men gav den siste skvett med niste til offer.
Så var vi snart tilbake, i den vanlige virkelighetens kvasse dur. Påfyllt av ro og ubetinget glede. Godkveld og godmorgen min elskede, til neste år kanhende møtes vi igjen.