Er dine egne tanker virkelig fra deg selv?

Verden har en lang tradisjon i propaganda, allerede Platon så viktigheten av å gi befolkningen en viss påvirkning i hvordan de skulle tenke. Vi ser dette gå igjen i hele sivilisasjonens utvikling, kristningen, skolene, og i moderne tid; mediene.

De fleste er ikke klar over dette overhode. De trur at deres sannhet er den eneste rette, og skjønner ikke at sannheten stort sett serveres hjernen vår ferdig tygget, programmerer tankene og følelsene våre, og gjør oss til lydige marionetter. Dette er til en viss grad fornuftig. Å ikke gjøre dette vil muligvis føre til anarki, noe de fleste oppfatter som negativt. Det er også snakk om makt, feks. ser vi at seiersherren skriver historiebøkene. Det blir iblandt avslørt konspirasjoner og løgner fra fortiden og nåtiden, men det blir sett på som unntak. Og det synes som om mennesket har svært kort hukommelse, eller er det kanskje fortrengning? Hvor ofte tør mennesker vedgå at de faktisk tar feil? Istedenfor ser man typisk at de bortforklarer eller fornekter hvis konfrontert på tidligere uttalelser eller holdninger.

Menneskeflokken virker å være ganske godtroende og naiv, slik at om et viktig paradigme får et brudd så dukker det straks opp et allerede etablert nytt, selv om det nylig var en opponent mening, gjerne foraktet fra ulike "rettroende" grupper.

Holdningsendringer skjer veldig fort. For kort siden var feks. homofile sett på som kriminelle eller perverse, idag er slike holdninger mot homofile uholdbare. Før WW2 var kristne sinte på jødene fordi de hadde drept Jesus, idag er de fleste kristne Israelvenner.

Jeg hadde selv noen sterke aha-opplevelser med dette da jeg flyttet fra Sverige til Norge som opprørsk tenåring, og hadde andledning til å se totalt ulike sannheter, og hvor sikker og selvinnlysende den sannheten var i begge leirer. Begge var helt overbevist på sitt eget syn, og den andre sannheten var overhode ikke fremme i media, eller bare som negativ nyhet.

Noen år senere, når jeg studerte filosofi, fikk jeg dette bekreftet for meg selv igjen. Jeg kuttet en periode ut alt av media, og fordypet meg ensidig i fortidens tanker. Men så kom Gulf-krigen. Når jeg begynnte å se på nyhetene hadde jeg et usedvanlig kritisk analytisk blikk, og jeg ble veldig overasket over hva jeg såg. En ting er vinklingen av krigen, og hvorledes reportasjen brukte adjektiver og begrepsvalg veldig systematisk. Verre var at dette syntes å gjennomsyre hele nyhetssendingen. Jeg begynnte å føre statestikker, og bla var det for AP minst to positive innslag for et negativt. Det positive kom alltid etter det negative. For FRP var det helt omvendt. Selv værmeldingen har fått kritikk i senere tid for å rapportere dårligere vær enn reelt i Nord-Norge, og omvendt for Østlandet.

Nå kan man argumentere for at det er bra, at mediene har et ansvar for opplysning, støtte myndighetene, og prøve å representere gjennomsnittelige holdninger og verdier. Men hvor langt skal vi egentelig tillate at de skal gå i dette prosjektet? Når feks. superstater får legitimitet til å angripe andre fordi vi er feilinformert syns jeg det er veldig alvorlig. Når fokus flyttes bart eller fordreies fra alvorlige saker, når det er trussel mot liv og helse, når det begås kriminalitet på høyt nivå uten at det får konsekvenser...

Her er tabu-oversikten for norske redaktører;

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/03/tabu-oversikten-for-norske-redaktorer/